Vurdering

Planleggingsdagen 26.11. har vurdering som tema. Dagen er lagt opp av Høgskolen i Lillehammer. De har tidligere hatt ansvar for en stor satsing i Namdalen i forhold til vurdering. Føler at dette interkommunale samarbeidet har ført til at vurderingspraksisen har endret seg. Gode forelesere på samlingene og et opplegg som har gjort at de skolene som ønsket et løft, har fått det.

Slik jeg ser det er det viktige i vurderingsforskriften at den tydelig gjør skifte til vurdering for læring og ikke av læring.

Vi har arbeidet mye med å knytte vurderingene til målene i kunnskapsløftet. Det viktige arbeidet vi skal gjøre på planleggingsdagen er å se på sammenhengen mellom klasseledelse og vurdering. I det, blir det viktig at vi arbeider med å få klare kriterier for læringsmålene på ukeplanene, i klasserommet eller andre plasser som gjør at de er synlige for elevene.

Gjennom å ha tydelige kriterier vil det bli enklere å oppfylle forskriftens krav om egenvurdering. Elevene vil ha gode forutsetninger til å vurdere sitt eget arbeid og si noe om sin egen måloppnåelse.

Utfordringen for skolene er å få til en kontinuerlig underveisvurdering. For ofte har vi undervisningsopplegg som varer en uke og temaene kommer ikke tilbake før om et år. Dette betyr at vi må ha underveisvurdering hver dag eller etter den enkelte time. Utfordringen blir å skape en metodikk som gjør at både elever og lærer får et klart bilde av hvor er den enkelte eleven er i forhold til målene uten at det tar tiden fra timen eller gir læreren enda mere å gjøre på kveldstid. Samtidig er det viktig å se om den undervisningen som drives nå er tilpasset det hyperklomplekse samfunnet og den vurderingen som må gis der.

Et viktig moment å holde fram er at vurdering gir mulighet til å oppfylle at elevene får tilpasset undervisning. Det er den enkelte eleven som er i fokus og det er denne som skal sees eller se seg selv i forhold til målene i kunnskapsløftet. Ved å legge vekt på "det neste steget" vil det hele tiden være læring og utvikling som er i fokus.

Ofte har vi hørt at hvorfor skal vi lære dette? Ved å bli god på vurdering tror jeg at lærerne slipper å høre dette så ofte. En god metafor i forhold til dette er idrettsutøveren som trener detaljer i hver økt for å stå rustet til det endelige målet som ligger år fram i tid.

Tror det er viktig at vi hele tiden holder fast på at målene er ulike.

• Vi har de korte som sier hva som skal læres i en økt eller uke.
• De mellomlange som er knyttet til en periode.
• De lange som eleven skal nå, når reisen i grunnskolen er over.

Det kommer mange forslag om at vi må få utarbeidet stegark i fag slik at læreren kan krysse av hvor eleven er. Dette tror jeg er en feil retning å gå. Læreren er en kunstner som formidler tonene fra sitt instrument. Dette oppfattes ut fra den relasjonen eleven har til læreren. På samme måte vil vurderingene bli best når læreren ser eleven opp mot hovedlinjene i et fag og bruker sitt faglige skjønn.

For meg som rektor er vurdering viktig også for å få til gode utviklingsprosjekter. Systematikk rundt vurdering gjør at jeg som rektor får en god oversikt over hvordan enkelt elever utvikler seg og hvordan grupper utvikler seg.

Utfordringen for meg som leder blir å være en katalysator for å få til at vi har en kultur for vurdering. Her tenker jeg at det viktige er at man ser på hele læringsmiljøet og alle må delta i å skape en kultur for læring. Foresatte, elever, lærere og rektor. Vi må også ta inn over oss og analysere, hva som hindrer læring i kulturen på en skole.

En liten refleksjon på elevenes digitale reise

Spennende å følge med i prosessen til elevene på bloggen. Ved at jeg treffer de både på nettet og prater med de på skolen, blir det ulike arenaer hvor vi kan arbeide med læringsprosessen. Ser også at elevene blir på samme måte som oss usikre når de ikke får kommentarer på innleggene sine.
Det varierer enda mye på hvor aktive de er til å kommentere. Det samme i forhold til hvor mange innlegg som er blitt publisert av den enkelte. Naturlig at det blir slik når vi knytter det til interesse og modning. Den enkeltes skriveglede vil også være med på å styre det.
Framover vil det bli interessant å se om det blir mulig å gjøre noe med elevrollen. Finner gode eksempler på at elevene prøver seg som kunnskapsskapere. De bruker da både tekst og bilder for å formidle budskapet sitt. Samtidig er det eksempler på at det blir tradisjonelle svar på spørsmål fra meg. I en vurderingssamtale med en elev, gikk vi gjennom hvordan kommentarene var tenkt og hvordan hun kunne forholde seg til dem. Dette førte til et nytt innlegg, på lørdag, hvor hun tok tak i temaet på en ny måte som var hennes egen.
Det er  et eksempel på at ved bruk av digitale verktøy, endres også lærerrollen. Det er blitt hevdet at læreren kan bli overflødig når elevene arbeider digitalt. Det tror jeg ikke vil skje, samtidig ser jeg at rollen og arbeidsmåtene blir endret. Lærerens grunnlagstenkning i forhold til kunnskap og læring vil bli utfordret og finne nye veier. Læreren blir katalysatoren for læringsprosessen til den enkelte. Ser hvor utfordrene det er å skulle  tenke digitalt i samhandlingen med elevene og hvor lett det er at man blir ”skolsk”.
Samarbeidet med familiene til elevene må det også arbeides mye med. Vi har fått mange tilbakemeldinger om at det snakkes mye om bloggene hjemme hos elevene. Dette er flott i fase en av forsøket.  Neste fase blir å å få foreldrene til å være aktive i forhold til sine egne barns læringsprosess. I fase tre kan man tenke seg at de også deltar i forhold til andre elever. I dag har vi en mor og en tante som er aktive.
Ser av bloggene at også vanlige tema i elevene sin utvikling avspeiles i bloggingen. Det betyr at bloggingen blir en arena for å prøve ut identiteten sin og hvilke svar det gir. Ved å gjøre det vil eleven få en ny arena for sin personlighetsutvikling. Man vil ikke få de sterkeste forsøkene her ettersom lærer, foresatte og rektor! er med elevene på den digitale reisen. Samtidig synes jeg at det vi kan se her, støtter opp om det som blir sagt om elevenes utprøving av egen identitet på nettet.

Eksamensoppgave

Refleksjon på refleksjonene på veien - til en bedre forståelse av skolen i det hyperkomplekse!

Scene 1

På lederkonferansen på Stjørdal sa Inge Ryan at det var viktig at det blant annet må bli tid til refleksjon i skolen. Dette tror jeg han har helt rett i, Ved å ta denne utdanningen finner vi tid.
Det er enkelte ting jeg savner fra mitt forrige liv, da jeg jobbet i Bup. Først og fremst er det tiden vi hadde til refleksjon og muligheten til å få veiledning fra de fremste innen fagfeltet.
Det er vel ingen enkeltperson som har lært meg så mye som Wenche Seltzer (Psykolog og ledende i familiterapifeltet både nasjonalt og internasjonalt.) Viktig blant annet, det å være unikt interessert i den kulturelle historien i familier og organisasjoner. En fantastisk dame som delte sin kunnskap med oss som arbeidet på et lite sykehus i en liten by langt mot nord, før hun hastet videre til en konferanse et eller annet sted i verden.
Men ikke nok med at hun delte kunnskaper med oss, Hun motiverte oss til å stille opp på verdenskonferansen i familieterapi i Brasil! Vi hadde en stolthet i forhold til den jobben vi gjorde, slik at det ble naturlig å ta utfordringen. (Wence var svært viktig for holdningen) Randi og Irmelin reiste og formidlet hvordan vi jobbet. Som leder var det utrolig spennende å se hvordan denne prosessen hevet den faglige refleksjonen på enheten og den utviklingen som skjedde i praksisfellesskapet.

Scene 2

I 1993 kom jeg inn i et helt nytt miljø som hadde et sett av artefakter som jeg ikke kjente.

Det var den eldste gutten min som hadde fått med seg en lapp hjem, om at det begynte hopptrening neste onsdag, Det ville han være med på og da måtte jo den yngste også bli med, for at familien skulle få logistikken til å gå opp.

Ser på hopping som en kunstform, der det er helheten og hvordan man klarer å integrere psyke, teknikk og relasjon til trener, som avgjør hvordan du utvikler deg.

I Namsos var det Olav Rosset som var trener og vi andre var viktige personer som ordnet bakker og lokaler og personer til alternative treninger, blant annet ballet. Hans kunnskaper og lune humor førte til at guttene ble veldig flinke. Det vi så var at det var treneren og teamet rundt han og guttenes egen innsats som fikk til de resultatene som kom. Blant annet Vegard Sklett

 Miljøet kan også smykke seg med at Børge Blikeng fortsatt har det lengste stående hoppet i Norge.

Når man ser dette hoppet ser man hvor mye kompetanse som er blitt overført fra dyktige trenere og hvor mye egeninnsats som ligger bak.


Scene3

I vår satt det en liten rektor på en liten skole i ei lita bygd utenfor en liten by og vurderte om han skulle studere videre!

Konklusjonen ble at det ønsket han, en viktig årsak var at det skulle være en modul som ga mulighet til refleksjon rundt hvordan man kan utnytte den digitale revolusjonen til læring i skolen. Når jeg ser utøverens utvikling er jeg ikke i tvil om at han valgte rett. Som i scene 1 har det ført til diskusjoner og utvikling på arbeidsplassen.

Som i scene 2 har trener(lærer) og støtteapparatet (medstudenter) vært svært viktige for å få til en utviklingsprosess. Samtidig har denne modulen krevd mye trening og egeninnsats som også var en forutsetning i de andre scenene!

Hva er det treneren har gjort som har ført til utvikling?

Jeg tror at det er kravet om blogging som gjør en forskjell som fører til endring. Uten blogging tror jeg ikke det hadde blitt den samme utviklingen. Fikk nye rammer for læring, dermed ble det mulig å tilegne seg en forståelse, som det ikke ville ha vært mulig å få innen de vante læringsmetodene mine.

Alle berøringene som har kommet gjennom kommentarer og nye refleksjoner på refleksjoner, skaper et læringstrykk som er svært sterkt.

Jeg har lært nye fakta, men den viktigste læringen er læring av 2.orden. Her tenker jeg blant annet på refleksjoner om hvordan læring og skole skal være i 2035.
Her er det nødvendig at vi løsriver oss fra de tankene vi har om skole og læring i dag. Vi må se de digitale verktøyene som en mulighet til å skape noe nytt som ikke er låst fast i det skolske av i dag. Det betyr ikke at det er feil å lære sanger fra den gamle sangboka for grunnskolen, men vi må utnytte de digitale verktøyene til å få til nye læringsarenaer der elevene får forløst sin læringskapasitet gjennom at vi tenker nytt om skole.

Under bloggingen har jeg vært opptatt av å knytte det nye jeg lærte til det jeg kunne fra før.  Det blir spesielt viktig i forhold til tenkning om den digitale læringsrevolusjonen, som krever en nyskriving av sentrale begrep innenfor pedagogisk tenkning.
Et eksempel vil være selve begrepet skole, som i dag er materialisert veldig likt med slik det var for 100 år siden. Det digitale må brukes til å skape nye forståelser av begrep som kunnskap, læring, ledelse og nettverk mellom skoler.

Leste i Morgenbladet, i helga, om hvordan man ser for seg framtidens bibliotek. Samtidig rådet Fylkesmannen i sitt innlegg på skolelederkonferansen oss til å satse på biblioteket for å øke prestasjonene i forhold til nasjonale prøver. Dagens unge trenger bøker og den roen som er på et bibliotek, sa han.
Men vil det være bøker på et bibliotek i 2035, hvis det er det, hva er da hensikten?

Dette gjelder også for skolen som institusjon. I det hyperkomplekse samfunnet er det nettopp det å kunne myndiggjøre elevene for det nye samfunnet som blir det viktige.

Gjennom bloggene til de andre, har jeg fått kunnskap og funnet internettsider som har lært meg svært mye. Spennende å se at denne formen for læringsarbeid kan gjøre skolen/universitetet transparent og hvordan kunnskap blir distrubert og delt.

Narrativer

De ulike scenene blir for meg et tankeeksperiment på hva som blir viktig for skolen i årene som kommer i forhold til den digitale revolusjonen:

• Gode trenere, i nettverk.
• Relasjonskompetanse hos trenerne.
• Opparbeide en sterk delingskultur, som er støttende og utfordrende og som kommer i et praksisfellesskap. 
• Trenerne må forstå hva som skal til for å hevde seg i morgendagens samfunn.
• Egen motivasjon for å prestere både for trenere og utøvere.
• Tro på at utøveren kan lære gjennom selv å tolke veiledningen de får.
• Sikt høyt og ha tro på det du holder på med, her blir hovedtreneren svært viktig i arbeidet med å formidle det ut til alle i organisasjonen.

Egen erfaring, viktig for leders troverdighet.

For å få til endringer, tror jeg det er viktig at vi som ledere, har erfaringer i de sentrale utviklingsområdene som skolen har på sin agenda. Når det gjelder bruk av digitale verktøy er dette et område som krever svært mye av organisasjonen, hvis ikke endringene skal bli av 1. orden, når det er 2.ordensendring som må til.

Gjennom å forsøke med uteskoleblogg fikk jeg konkrete opplevelser som jeg kan bruke i dialogen med de andre på Sørenget, i arbeidet med å skape en plattform for ytterligere endring.

Erfaringene fra forsøket, blir leders måte å kunne se utforandringene som lærerne vil få, og man får en felles literacy i utviklingsarbeidet.

Jeg har en drøm!

Når jeg ser framover ser jeg utfordringer for Sørenget og skolen generelt. Som jeg har sagt tidligere må vi forholde oss til elevene som utøvere i det å få kunnskap og dannelse. Utøvere vi skal gjøre gode med vår forståelse og med tilrettelegging i forhold til de behovene den enkelte har.

Selv om du hopper 220,5 m trenger du oppfølging og en trener som ser hva du har behov for!

Vi som bare ”ønsker” å hoppe 3 meter, trenger kanskje oppfølging til å hoppe 4 meter, slik at vi føler at vi har strekt oss litt lengre.

Det vi ikke kan fri oss fra er at samfunnet vil stille nye krav til oss om hvordan læringen skal skje og hvordan kunnskapen skal settes sammen!

Når jeg kom til Trondheim hadde jeg ikke klart for meg hvordan denne kunnskapsreisen skulle utvikle seg. Jeg har blitt inspirert til å tenke nytt om skolen, men også til å begynt å sprenge grensene for det jeg tenker i dag.

Vi er avhengig av å se disse tankene i lys av hyperkompleksitetsteoriene og hvordan de vil styre de tiltakene vi setter i gang. Den digitale utfordringen vil være med på å skape arenaer, der den enkelte kan strekke seg lenger! Både trenere og utøvere. 

Gjennom historien har det vært mange som har sett at det finnes andre veier, enn hovedveien som for tiden er retningsgivende. Veien til forandring og bruk av digitale verktøy, kan være vanskelig, men samtidig er den den eneste å gå for å skape en skole som er tilpasset det hyperkomplekse.

Martin Luther King trodde på store forandringer og mye er oppnådd!

 Det gir håp og tro om at vi skal få til endringer?

Eller vi kan bruke Askeladden og de gode hjelperne som en metafor på det arbeidet som vi må gjøre sammen med utøverne. Sammen kan vi løse de umulige oppgavene, som viser seg løsbare.

Skolens undervisning

Tror et er viktig at  man ser på også gammel kritikk av skolen. Når jeg gikk på det som den gangen,  ble kalt reallinja, fikk vi avspilt denne melodien, men ikke som video!!.

Legg ned PPT

Ble inspirert av Innlegget til Bjørg til å reflektere! Derfor legger jeg det ut  her også.

Hei Bjørg!

Et fantastisk flott innlegg!!!

Har vært på lederkonferanse på Stjørdal, der var det lite om digitale verktøy og de utfordringene det gir oss!

Dette er ikke helt sant, fordi Viktor Norman snakket om utfordringene samfunnet står overfor i de nærmeste årene. Det som jeg festet meg med var at vi, som samfunn, må tenke annerledes nettopp på grunn av den digitale revolusjonen blant annet.

Jeg fikk tid til å reflektere litt om hva skolen vil bli om 24 år! Det er da våre 1 åringer blir profesjons utøvere!

Min konklusjon var at vi avskaffer PPT!

Så bruker vi midlene til å gjøre den vanlige undervisningen bedre, slik som Dons eksempel er en god illustrasjon på.

Forskning på spesialundervisning viser at i beste fall gjør den ikke skade! I sine tilrådninger er det ikke noe nytt i forhold til det skolen driver med i fra før, det er naturlig ettersom de gir tilrådninger ut fra det skolske.

De beste resultatene vi har fått, er når det er opplegg som har tatt utgangspunkt i relasjoner og elevers interesser! Elevene har lært seg å lese, selv om ppt hadde sagt at det måtte vi ikke forvente.

Har også opplevd at Habiliteringstjenesten har utredet elever som dypt psykisk utviklingshemmet. Vi som skole vet at det ikke stemmer, fordi vi ser han i det virkelige livet!

Dette handler ikke om den enkelte utreders kompetanse, men en systemfeil! Det den enkelte utreder gjør, blir ikke i stor nok grad fulgt opp med andre tester og andre opplysninger.

I dag blir det stadig opprettet nye stillinger innenfor hjelpesystemet!

Jeg tror det er på tide at vi tenker på en ny måte, der vi styrker det leddet som er nært det barnet det gjelder, og bygger opp digitale nettverk av praktikere som kan støtte hverandre.

Norman la fram et regnestykke som sa:  i et livslangt perspektiv ville det lønne seg å opprette et tilbud der det er en til en situasjon, hvis den som fikk hjelp kom seg i jobb etter skolen.

Kanskje er det mesterlærings prinsipper som skal til, sammen med at mesteren er knyttet sammen med andre mestere i et digitalt nettverk.

Takk Bjørg for at du inspirerte meg!

Refleksjon 2

Ja, Janne, jeg tenkte at det å blogge var noe annet enn å kommenterre. Og på en måte er  det også det, men din kommentar fikk meg til å stoppe opp. Hva er ulikt og hva er forskjellig.  Kommentarene hjalp meg til å se at det er en symbiose, hvor likhet og ulikhet fører til kompetanseutvikling.
For å kunne dele prosessen i studiet og kompetanse utviklingen min, var det viktig for meg å få en konkret opplevelse i forhold til hvordan det er å gjennomføre en slik prosess med å ta i bruk blogg.
Tror dialogen blir annerledes når man som leder beveger seg i trekanten: ledelse, pedagogikk og i dette tilfellet teknologi. Vi fikk vell presentert denne trekanten på samlingen, men nå har jeg funnet den på http://www.slideshare.net/runea/en-lrende-og-digitalt-kompetent-skole . Det er Rune Andre Evensen som bruker den i presentasjonen av sin masteroppgave.
Noe som er rart er at jeg ikke kan huske hvordan jeg kom fram til slideshare. (Mye bra der!) Var det gjennom blogg lesing eller var det gjennom å søke på nettet.
Er det et bevis på at trekanten er en reise der kompetansen som utvikles, smelter sammen av de tre komponentene.
Uten at jeg som leder prøver ut min hele reise, kan jeg ikke ta en metaposisjon til min rolle som leder, pedagogiskleder og teknologisk.
Det betyr ikke at jeg må ta alle reisene på alle områdene, men jeg må være med på de som gjør en forskjell i forhold til utviklingsarbeidet.
Like viktig vil det være å få høre de gode narativene til medarbeider som gjør at jeg vil få mulighet til å bli berørt av det den forteller.

Refleksjon

I en kommentar til mitt siste innlegg, pekte Kjell Atle på at det er friere å kommentere, men samtidig er det vanskelig og å gi noe tilbake til noen som har gitt deg noe!
Dette synes jeg var en flott oppsummering av det som er det sentrale i vurdering for læring. Det er her skolen tidligere har lagt rammene i forståelse av læring og hva som er kompetanse. Ved å tenke at kommentarer på blogginlegg er en prosess som kommer etter at du selv er blitt berørt og er endret i forhold til kompetanse og tenkning. Blir man ikke en som vet sannheten, men man responderer på en forståelse ut fra sin egen nye forståelse. Den som får kommentaren kan si ja dette er noe jeg vil gå videre på. Samtidig kan han velge å si at dette er noe jeg vil ta med meg videre, men nå er det viktigere for meg å gå videre på en vei som jeg er opptatt av.
Ser vi på dette som en sirkulær prosess vil den som går en annen vei, ha med seg den forandringen som kommentaren skapte. Dermed vil veien som begynner for han, bli annerledes enn den ville ha blitt uten kommentaren.
Har sett at du Kjell Atle noen ganger sier at vi ikke trenger å gå i den retningen som du har sett, eller at du undrer deg eller som nå du gir en kommentar om hva du tenker.
Jeg har forsøkt å gjøre det samme i mine kommentarer og særlig til elevene ved Sørenget.
Hvis man går tilbake til det siste innlegget mitt ser jeg at jeg enda har en første ordens læring der kopiering av gode eksempler etterlyses og jeg gjør det som jeg har lært gjennom å kopiere kommentarer jeg har sett.
Jeg peker på, uten å si det at vil bli noe annet for kommentarer til elever enn studenter. Ved å se denne spørsmålstillingen i en teoretisk ramme vil problemet forsvinne, ved at forståelsen ikke skiller på alder og utdanning.
Gjennom å reflektere over noen linjer føler jeg at jeg har fått en andreordens læring, ved at jeg kan teoretisere over det å gi kommentarer. Det betyr at jeg nå vil gå videre på å hvordan man kan stille sirkulære spørsmål som kanskje kan være til hjelp til en annen ordens forståelse hos mottakeren.